Olympiatoppen -- Sammen om de store prestasjonene

Prestasjon og helse i et toppidrettsperspektiv – en balansekunst

I den senere tiden har det vært mye fokus på toppidrett, prestasjon og helse. 

Noen har stilt spørsmål ved om prestasjon settes foran helse, og hvorvidt prestasjon og helse kan spille sammen i toppidretten? Debatt om dette er positivt, men jeg er usikker på om premissene for diskusjonen er de rette. For å forstå spenningsforholdene i idretten, er det viktig å skjønne konteksten, altså (topp-)idrett. Idretten har en prestasjonslogikk som er knyttet til det olympiske mottoet «citius, altius, fortius» - raskere, høyere, sterkere. Denne logikken stiller store krav til effektivitet og det å utfordre grenser. Det er også derfor toppidretten fenger, både for dem som utøver den, de som støtter den, og de som følger med, enten ved å være på arenaen eller via media.

Vi som jobber med toppidrett er innforstått med at vi skal bidra til prestasjonsutvikling for den enkelte og for laget, men ikke prestasjonsutvikling og resultater for enhver pris. Norges idrettsforbunds fire aktivitetsverdier gir retning for arbeidet: idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet. 

Olympiatoppens operasjonalisering av den første verdien, er «idrettsglede på høyeste prestasjonsnivå». I den pågående diskusjonen, er operasjonaliseringen av verdien «helse» minst like viktig, der Olympiatoppen jobber for «helse som forutsetning for livskvalitet og prestasjon». Gjennom å arbeide etter dette verdigrunnlaget, tar Olympiatoppen sin del av ansvaret for utøverens totale helsesituasjon, også med tanke på fremtiden. Dette innebærer å jobbe for å finne den rette balansen mellom helse og prestasjon for at utøverne skal kunne strekke seg mot sine mål.

Det er viktig å erkjenne at det i helseperspektiv er forskjell på den helsebringende breddeidretten og den intense toppidretten. Vi vet at det er mulig å bli best i landet og best i verden uten at det går på bekostning av idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet. Det er imidlertid en krevende balansekunst.

På den ene siden skal trenere og utøvere tilfredsstille idrettens krav til effektivitet og prestasjonsutvikling, samtidig som de skal sikre den enkelte i et helhetsperspektiv, og at idrettens praksiser er forankret i en sunn og glad idrett, i et godt og rettferdig fellesskap. I en toppidrettssammenheng settes ofte dette på strekk. Det kreves mye hardt arbeid for å nå ambisiøse mål, og på øverste nivå handler det om å jobbe med marginer og utfordre grenser. Det er i dette landskapet den største utviklingen skjer. Det er også her det er risiko.

Derfor jobber trenere og utøvere kontinuerlig med å finne den gode balansen mellom disiplinert, hardt arbeid og lek og frihet, mellom å gjøre det de kan for å få ut sitt beste, lete på marginene for optimalisering, og samtidig leve så vanlige liv som mulig. Det er også viktig å huske at investert tid i beinhardt arbeid, gir gleden av å kjenne mestring og prestasjonsfremgang, og de beste forutsetningene for å kunne lykkes i konkurranser. Det finnes ingen fasit-svar eller oppskrifter på hva som er akkurat passe, og det finnes ingen kvikk-fiks veier til de store prestasjonene. Noen er for ivrige, noen har ikke god nok forståelse for balansen mellom trening og restitusjon, noen har ekstreme forventninger til seg selv og til andre, og for noen er idretten også et sted til å få utløp for trangen til et høyt aktivitetsnivå.

I en del idretter er det en sterk sammenheng mellom kropp, prestasjon og perfeksjonering, som er krevende dersom idrett og helse ikke spiller på samme lag. Derfor er også fortellinger om toppidrett også fortellinger om utmattelse og spiseproblematikk. Det er vanskelig å bevege seg i et toppidrettslandskap, fordi hva som er akkurat passe, og hvordan utøvere håndterer utfordringene, vil variere fra person til person og fra situasjon til situasjon. Men, det finnes mange trenere og utøvere som er gode på å bevege seg i yttersonene, uten at det medfører stor risiko med tanke på helse og helhet. Ofte har de også et godt samspill med helseteam. I et slikt perspektiv, kan det argumenteres for at problemet er større i lag som ikke har de samme fagressursene rundt seg, som man har på mange landslag. Jeg tror imidlertid at noen innsikter fra vårt arbeid kan belyse noen sentrale erfaringer som kan bidra til et økt samspill mellom helse og prestasjon.

Sammen med særidrettene har vi flere tiltak der vi jobber for å øke innsikten og kompetansen på dette området. Det handler både om å forstå de virksomme forholdene i toppidretten, eksempelvis spenningsforholdet mellom helse og prestasjon, og det handler om å utvikle lederskapet og praksisene slik at de i større grad klarer å omfavne og regulere spenningsforholdene på en måte som gjør at prestasjon og helse kan spille sammen. To av tiltakene er Elite Coach Programmet og Trenerløftet som er utdanningsprogrammer som har fokus på helhetlig ledelse og helhetlig utvikling. 

På lagnivå har vi jobbet mye med å styrke kulturene i lagene. Lagarbeidet er knyttet til de tidligere nevnte aktivitetsverdiene, og til Olympiatoppens kjerneprosesser; å øke kvaliteten i treningsarbeidet, bedre konkurranseforberedelsene og styrke relasjonene i teamene. Å kunne snakke om mat og følelser er i noen grupper en viktig del av lagarbeidet. Å skape trygghet nok i gruppen, er sentralt dersom vi skal lykkes med å snakke om temaer som for mange oppleves som private, tabu- og skambelagt. Å jobbe med verdiarbeid i lagprosesser, er en viktig del av dette arbeidet, både for å styrke fellesskapet og tryggheten, og for å finne et felles språk for det som vi ikke har snakket så mye om tidligere.

Å bli bedre kjent som personer, ikke kun utøvere og trenere, er som regel et godt utgangspunkt. Desto tryggere og sterkere utøverne står sammen med trenere og andre utøvere i laget, desto bedre rustet er de til å motstå fristelsen til kvikk-fiks løsninger (for mye av noe og for lite av annet), og til å håndtere store forventninger og opplevde krav fra seg selv og andre. En trygg nok relasjon bidrar også til at det er lettere for utøvere å be om hjelp, og kople på hjelp. 

Jeg har tidligere skrevet en kronikk om trenerne som balansekunstnere, og pekt på den krevende balansegangen knyttet til de mange verdi-dilemma, spenningsforhold og paradokser trenere må forholde seg til. Å lede utøvere til å finne den gode balansen mellom å gjøre et hardt og disiplinert arbeid, ta vare på idrettsgleden, styrke fellesskapet, og samtidig ivareta hele utøveren og deres personlige utvikling, er en sentral del av dette arbeidet. Det handler også om å bidra til at utøverne kan lede seg selv. På denne måten kan de i større grad ta hensyn til egne ønsker og behov, og ha trygghet og mot til å kommunisere med trenere og andre hva som er viktig og rett for dem. I godt-fungerende praksiser, opplever vi at det er gode dialoger knyttet til krevende temaer, som for eksempel ernæring, kropp, trivsel og helse. 

Å finne balansen mellom hardt arbeid og god helse, er krevende når treningsnormen og kravene er høye, og treningslysten er stor. Men det er mulig, og det er morsomt. Idrettsglede på høyeste prestasjonsnivå er både et mål og en mulighet.

Sammen med idrettene jobber vi kontinuerlig med disse utfordringene, og med å finne den fine balansen mellom å «gjøre det som skal til» for å oppleve prestasjonsfremgang og mestring. Alt dette uten å miste seg selv på veien, eller miste muligheten til å ha et fullverdig liv, i tillegg til idrett.  Vi har kommet et stykke på vei, og sammen med særidrettene har vi ambisjoner om å bli enda bedre balansekunstnere.

    Filer

    Ingen relaterte filer.